Er det bare jeg som synes teater i Oslo ofte er litt for dyrt? Eller som tenker at det er en sterk overvekt av skuespill i forhold til musikaler i Oslo? Kanskje noen tror at teater egentlig bare er for godt voksne med solid kulturell bakgrunn? Eller er du redd for å sitte tett og sammenklemt i en sal akkurat nå? Frykt ikke! Det trenger ikke være sånn.
MusikalLab på Oslo Nye tilbyr en løsning utenom det vanlige.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt om MusikalLab før for et par uker siden da Oslo Nye postet et bilde på Instagram. Til gjengjeld ble jeg veldig fascinert av konseptet med en gang. Overraskende enkelt nok går det ut på at en liten gruppe skuespillere får utdelt et manus til en musikal som aldri før er blitt satt opp i Norge. Deretter har de kun en uke på seg til å gjøre det de kan og vil får å sette opp musikalen. Det vil si, EN UKE til å bli kjent med historien, lære seg å synge de nylig oversatte sangene, lage koreografi og spille nye karakterer, og alt som følger med det. Det samme gjelder for musikerne, lydteknikerne og egentlig alle involverte.
Vanligvis virker det som om MusikalLab holdes i Teaterkjellern på Oslo Nye og at det kanskje startet i fjor(?). På grunn av Corona-pandemien har de fått lov til å flytte opp til Centralteateret nå (også på Oslo Nye). Her er de vanlige settene i salen dekket til av en platting som gjør at alle sitter flatt, på linje med scenen. Stoler i grupper på to og tre er spredt rundt med en meters avstand. I hvert fall for MusikalLab 1, som gikk av staben 22. oktober 2020 og spilte sine fire forestillinger den påfølgende helgen, satt publikum rundt skuespillerne på flere kanter, noe som skapte en slags fiskebolleeffekt. Kanskje fordi musikalen de valgte originalt ble spilt på denne måten? Det også plass til et par publikum i balkongen, som plutselig ikke virker så høyt oppe lenger. Det er kun 90 plasser av smittevernhensyn. Det er lurt å komme litt tidlig, for plassene er ikke reservert.
Publikum kjøper relativt rimelige billetter til en full pris av 250,-. Det er også flere rabatter er tilgjengelige. MEN.
Som publikum vet du ikke hva det er du går til.
Dun dun dun duuuuuunn!
Før forestillingen var jeg skikkelig spent. Det var skikkelig deilig å være tilbake i et teater – forrige gang var 8. mars på grunn av overnevnte pandemi – selv om det jo var annerledes. Og litt rart og skummelt. Smittevern var som sagt tatt hensyn til, men selv for meg som er over gjennomsnittlig interessert i teater, synes det var en sjanse.
Også var jeg jo spent på hva det egentlig var jeg skulle se da! Jeg angret meg med en gang jeg sa høyt, rett før det startet, at “jeg blir skuffet hvis det er noe jeg ikke vet hva er.”
Det første minuttet raste tankene mens jeg prøvde å plasere og forstå hva det var jeg så på. En jentunge som lekte med pappaen sin… Hmm…
…Og så kom deg en referanse til tegning og et lys gikk opp for meg. Jeg var ganske sikker på at jeg hadde identifisert det hemmelige stykket. Det hadde også sikkert hjulpet å se på tegneserieutklippene som var tapet til bordet ved siden av oss, men jeg avviste dem i tro om at de var enda en påminnelse om smittevern. Eller kanskje en beskrivelse av hvordan man kunne kjøpe drikke, siden det gikk an. De var også tapet fast og på et bord litt mellom to sittegrupper, så ikke supernaturlig å stå over å lese siden man ikke kunne flytte på papirene. Men tilbake til poenget.
Jentunge som leker med pappaen sin. Referanse til tegning. “Fun Home. Det må være Fun Home!” Jeg var ikke helt sikker, men nå var jeg ihvertfall spent! Etter første scene introduserte teaterkompaniet seg og forklarte hva det var vi skulle se. Det var…:
FUN HOME
Fun Home hadde premiere på Broadway i 2015 og vant Tonyen for Beste Musikal samme året (du kan lese mer om Tony Awards her). Fun Home er basert på en selvbiografisk tegneserie av Alison Bechdel. Historien følger barnet og studenten Allie, gjennom øynene til voksne Allie som nå prøver å forstå mer av sin egen utvikling og utforskning av identiteten sin som lesbisk ved å tegne ulike scener i tegneserieformat.
Dette er forresten samme Alison Bechdel som den såkalte Bechdel-testen er oppkalt etter. 1) historien må ha mer minst to navngitte kvinnelige karakterer, 2) to av disse må snakke sammen, minst en gang, og, sist, men ikke minst, 3) det må være minst en samtal som ikke handler om menn.
Jeg har aldri sett en oppsetning av Fun Home før, men jeg visste sånn ca at det handler om en lesbisk jente, en tegneserieskaper, og jeg visste at forholdet med faren var sentralt. Derav min resonnement om at dette kanskje kunne være Fun Home, basert på den første scenen.
Jeg har faktisk forsøkt å høre på albumet fra musikalen, men har aldri kommet skikkelig inn i det. Mye fordi mange av sporene er beskrivelser av rutene som voksne Allie nå skal tegne, og som deretter blir spilt ut på scenen. Det er ikke en musikal som (ihvertfall som jeg tenker) har én sang som er tydelig forbundet med seg. Sangene er heller integrert i historiefortellingen på en god måte.
Dette er ingen flashy musikal med stort ensemble, steppenummeret og jazz hands. Okay da, et litt større nummer, men det er det!
Fun Home er heller intim og seriøs, og tar opp vanskelige temaer, sånn som Allies tanker rundt egen seksualitet og skjulte problemer i familien, som hun kanskje ikke helt skjønte dybden av da hun var yngre.
Historien passer sånn sett MusikalLabens lille gruppe og mindre publikum. Som nevnt har skuespillerne hatt fritt spillerom og i denne oppsetningen byttet de på hvem som spilte de forskjellige rollene, representert av en hårbøyle (lille Allie), en rød lue ((litt pussig, men la gå) studenten/medium Allie ) og briller (voksne Allie). Den delen fungerer uten problemer. Alle skuespillerne gjør en solid jobb. De overspiller ikke, men fremstår menneskelige og skjørbare. Særlig Henriette Faye-Schøll og Mari Dahl Sæther omfavner den lekne yngre versjonen. Hanne Skille Reitan skinner best når hun får treffe noter som moren i familien.
Dette er en musikal med kvinner i fokus. Fun Home møter, ikke overraskende, Bechdel-testen. Mennene har dermed færre sjanser til å virkelig slå seg løs musikalsk. Likevel får Sindre Postholm og Hans Marius Hoff Mittet til å spille faren til Allie, med alle hans menneskelig styrker og feil, på en overbevisende måte. Det er noen ganger vanskelig å vite om man skal ha empati, synes synd på ham, eller mislike rollen totalt.
Sist, men ikke minst, overrasket Laben da en jente, talentfulle Andrea Schjerven, kom å sang glansnummeret og soloen “Ring of Keys” (på norsk selvfølgelig). Nydelig fremført og en tydelig publikumsfavoritt. Dette var også nummeret som musikalen fremførte på Tony Awards i 2015. Vi får slippe inn i tankene til lille Allie i et øyeblikk hvor hun begynner å forstå mer om hvem hun er, som gir et nydelig glimt av håp.
Som en med vag kjennskap til historien gikk det greit å følge med for meg. Med mye hopp mellom tidslinjer, og minimalt med kostymer og sett, var det kanskje vanskeligere for mange å komme helt inn i det til å begynne med. Etterhvert som man forsto mer av sammenhengende og historien ble det nok lettere, men det tok litt tid å komme dit.
Musikkerne gjør en god jobb, og du ser dem der de sitter på scenen. Lyd og lys var det heller ingenting å si på. Særlig helt på slutten fikk lyset mulighet til å forsterke et en scene på en mektig måte.
Til tross for en seriøs fortelling, skinner spillegleden og entusiasmen til alle de medvirkende gjennom. Og det er det som virkelig gjør kvelden til det den er. Her er det ingen som tar seg selv for seriøst eller høytidlig. De benytter muligheten til å fremføre forestillingen som et videre øvelse på å utforske historien og karakterene de har blitt kjent med den siste uken.
Jeg ventet med å bestille billett til MusikalLab 2 som har premiere i dag, torsdag 29. oktober, tilfelle det ikke var noe særlig.