Jeg skal være ærlig, jeg var litt bekymret da jeg så at Lørenskog hus skulle sette opp Next to Normal. Det er en musikal som gir mening å sette opp på mindre scener grunnet behovet for få skuespillere og minimale krav til scenen. Likevel er det er det også et tungt og vanskelig stykke å spille godt. Med psykisk helse som hovedtema og mye følelser i både uttrykk og sang er det ikke lett å finne riktige skuespillere til å presentere stykket på en overbevisende og gjennomført måte. Det har Lørenskog hus klart.
Next to Normal er omtalt som en rockemusikal. Den handler om Diana som har bipolar lidelse. Dette påvirker så klart hele familien hennes på forskjellige måter. Diana går til sin psykiater og forsøker all verdens piller for å bli frisk. Men hva betyr det egentlig å bli bedre? Hva slags offer er det riktig for Diana og familien å ta? Next to Normal viser hvor komplisert svar på slike spørsmål kan være. Og hvordan det ikke finnes noen tydelig fasit. Kanskje er det noen overraskelser i stykket også.
Sangene og stemme glir ofte inn i hverandre og det kan være mye som skjer på scene på en gang. Dette hjelper å sette preg på den komplekse situasjonen stykket fremstiller, samt frustrasjonen og de mange følelsene og tankene som går igjen hos karakterene. Ikke minst representerer det ofte forskjellen på fiksjon og virkelighet… Med så mye overlappende dialog hjelper det å kjenne musikken fra før, selv om den norske oversettelsen var ny for meg og jeg måtte ta meg i å ikke forvente den engelske teksten. Det virket som folk flest klarte å følge med, selv om flere publikum måtte dobbelskjekke med sidemannen i pausen at de virkelig hadde forstått alt.
Skuespillerne har solide musikalbakgrunner og tørr for det meste å ta i. Dette er et stykket hvor alle må dra og skinne for at det skal fungere – og det gjør det. Selv om jeg først tenkte at Solveig Andsnes så ung ut til å spille Diana klarer hun fort å overbevise i rollen. Hun spiller godt og stemmen passer til den rockete musikken. Her kommer de viktige følelsene i stor grad godt frem, selv om Andsnes litt ofte velger “dekker ansiktet med hendene”-metoden for å uttrykke depresjon og frustrasjon.
I det som er en av mine favorittroller noensinne, gjør Hans Marius Hoff Mittet en god jobb som ektemannen Daniel. Det er ikke hans feil at noen av mine yndlingssanger kanskje er de som har lidd mest av oversettelsen til norsk. Hoff Mittet viser blandingen av sårbarhet og frustrasjon godt. Han klarer å uttrykke trøttheten i rollen både i sang og når han kun er tilstedet på scenen. Hoff Mittets presentasjon er noe av det beste med oppsetningen.
Lars Henrik Aarnes har rollen som Gabriel, rollen som gjorde Aaron Tveit kjent (dere vet jeg er glad i ham). Gabriel henger ofte rundt på scenen mens han følger med på det som skjer. Jeg skulle godt ønske Aarnes fikk enda mer kraft i sangen, men det er pirk og han gjør en flott jobb. Monica Dybwad spiller klein tenåringsjente som prøver å være perfekt på kornet i rollen som datteren Natalie. Fra søt forelskelse til skuffelse, redsel og frustrasjon lyser hun opp scenen. Thomas Ottersen spiller kjæresten hennes, Henrik. I en av rollene med minst utvikling blir jeg positivt overrasket over jobben Ottersen gjør som filosofisk stoner. Han har en flott stemme og god kjemi med Dybwad. Sammen står de for mye av den varme humoren i stykket. Morten K. Remberg spiller psykiateren, rollen med minst tid på scenen. I et kort øyeblikk får han ta til skikkelig på en mer rocka måte og da forstår man hva Remberg egentlig kan få til. Dessverre får han ikke vist dette noe mer. Jeg vet ikke om det er en del av den norske oversettelsen eller et bevisst valg tatt for denne oppsetningen, men i originalen fremstår psykiateren flere ganger som en rockestjerne for Diana. Remberg hadde tjent på at dette var beholdt.
Som nevnt krever ikke stykket mye av scenen. Det er minimalt med møbler og lignende som gjør at stykket lett flyter uavhengig av hvor scenen finner sted. En morsom detalj var luktene man kunne plukke opp (ihvertfall fra første rad). Alt fra smøret mens Diana i det som fremstår som en manisk episode iherdig smører brødskiver, til den (nesten litt for) overbevisende lukten av Henrik som røyker noe mer… Stykket er akkompagnert av et flott band som sitter ute av synet. Både lyd og lys fungerer fint.
Lørenskog hus har gjort en iherdig og gjennomført jobb med musikalen Next to Normal. Den kan absolutt anbefales. Du vil både gråte og le, før du gråter litt til. Selv om de ikke gjør noe nummer ut av det, er stykket en fine måte å gjøre noe aktivt for verdensdagen for selvmordsforebygging som var 10. september. Det er noen få plasser igjen til lørdagens forestilling, så her er det bare å skynde seg å kjøpe billetter! De får man tak i på: http://lorenskog-kultur.no/arr?id=26527
Vil du se en smakebit av hva du har i vente? Sjekk ut videoen under fra Broadwayshowets innslag på Tony Awards i 2009.
